Ompalompa og jentene

Ompalompa er en staselig Hvit Sussex hane fra Holmedal.Han er den snilleste hanen jeg noen gang har sett. Jentene hans forguder ham. Han holder orden i hjemmet med stor kjærlighet. Om noen av konene hans krangler går han i mellom, for så å jage begge to innpå soverommet. Det har jeg aldri før sett at en hane gjør. Om morgen når jeg kommer med frokost står de alle å venter. Er de ikke fornøyd med det de får, så gir Ompalompa høylydt beskjed, å jeg må finne noe annet. Jeg får gammel frukt og grønt fra butikken i Stongfjorden som jeg forer med. Bananer er særlig godt. 

Jentene er 3 stk Sussex, 3 stk  Brahma og Klara. Klara er en hvit høne berget fra et hønseri. Hun skulle slaktes da hun var 15 måneder, nu er ho straks 4 år. Ei høne kan faktisk bli 15 år, om du lurer på det. Klara var veldig stresset da hun kom til oss. Spiste kun kraftfôr, å måtte lære av de andre jentene både å smake på annen mat, og å stelle fjærene sine. Men da Ompalompa kom var det gjort, da falt  hun pladask, å ble den fjongeste høna av de alle.
Jeg bruker å drikke min morgen kaffe ute hos hønene, å du verden hva jeg har lært om høne- adferd bare ved å observere dem.  Høner er faktisk som folk flest…trivelige….

Tullekaninen

Tullekaninen er en trivelig, eldre fyr med en litt trist historie. En gang har noen vært glad i han, det kan fortelles ut fra at han er meget sosial og tillitsfull. Men så har noe skjedd og han har blitt dumpet i skogen på Stord.

Hvor lenge han har levd vill vet vi ikke. Han ble funnet av min datter som tok han med til veterinær. Han var i god form og helse. Deretter kom han flyttende hit hvor jeg falt loddrett for ham.
Han fikk et flott bur, men han hadde fått smaken på det frie liv så i buret ville han slett ikke være. Det heter at kaniner har et subtilt kroppspråk, og er vanskelig å lese. Men det var slett ikke vanskelig å se at Tullekaninen ble deprimert og lei seg av å sitte i bur. Så det var kun en ting å gjøre, åpne buret og la han få bestemme livet sitt selv.
Han knyttet raskt vennskap til lammet Sveinhild. De ble rett og slett «bestiser». Han sover inne hos henne, og de koser ofte snute mot snute. Helt herlig å se på. Der Sveinhild går, vil helst Tullekaninen gå også. Å da helst under vomma til Sveinhild for der er han trygg for den digre ørnen som henger som et jagerfly over tunet her. Jeg er jo redd for at han en dag ikke skal komme hjem igjen fordi ørnen har fått tak i han. Men når jeg ser hvor glad han er der han spretter rundt i det fri, så må det være sånn. Jeg har hengt opp snører på kryss og tvers over hele tunet for å gjøre det umulig for ørnen å stupe ned å ta noen av dyrene her.

Han har to andre kaniner,ender og kattene han også pleier vennskap med. Han er også veldig glad i hanen Ompalompa. Men for Tullekaninen er det ingen som teller like mye som Sveinhild,

Toddegalompen og Ventetid

Her på bruket bor det to staselige skogkatter. De er 2 år gamle, med bursdag 9 desember. De er fantastiske jegere som patruljerer de 3 gårdene i bygda her, så ingen mus er trygg. Det tok dem et år å rydde opp i mus-invasjonen vi hadde her.
Trafikkvett har de også, når de går langs veien så er det midt på hvitstripa. De er kun ute på dagtid, sover i senga vår om natta. Hver eneste morgen blir vi vekket klokka åtte med en våt snute mot kinnet og maling, må være verdens beste vekkerklokke.
En eller begge er ofte med meg, Tullekaninen og sauen på tur. Går jeg til naboen så sitter de utenfor å venter til jeg er klar til å gå hjemover igjen. Utrolig trivelige katter, og mors stolthet.

Scroll to top