Tullekaninen

Tullekaninen er en trivelig, eldre fyr med en litt trist historie. En gang har noen vært glad i han, det kan fortelles ut fra at han er meget sosial og tillitsfull. Men så har noe skjedd og han har blitt dumpet i skogen på Stord.

Hvor lenge han har levd vill vet vi ikke. Han ble funnet av min datter som tok han med til veterinær. Han var i god form og helse. Deretter kom han flyttende hit hvor jeg falt loddrett for ham.
Han fikk et flott bur, men han hadde fått smaken på det frie liv så i buret ville han slett ikke være. Det heter at kaniner har et subtilt kroppspråk, og er vanskelig å lese. Men det var slett ikke vanskelig å se at Tullekaninen ble deprimert og lei seg av å sitte i bur. Så det var kun en ting å gjøre, åpne buret og la han få bestemme livet sitt selv.
Han knyttet raskt vennskap til lammet Sveinhild. De ble rett og slett «bestiser». Han sover inne hos henne, og de koser ofte snute mot snute. Helt herlig å se på. Der Sveinhild går, vil helst Tullekaninen gå også. Å da helst under vomma til Sveinhild for der er han trygg for den digre ørnen som henger som et jagerfly over tunet her. Jeg er jo redd for at han en dag ikke skal komme hjem igjen fordi ørnen har fått tak i han. Men når jeg ser hvor glad han er der han spretter rundt i det fri, så må det være sånn. Jeg har hengt opp snører på kryss og tvers over hele tunet for å gjøre det umulig for ørnen å stupe ned å ta noen av dyrene her.

Han har to andre kaniner,ender og kattene han også pleier vennskap med. Han er også veldig glad i hanen Ompalompa. Men for Tullekaninen er det ingen som teller like mye som Sveinhild,

Del gjerne :-)
Scroll to top